Tilbake til toppen

Kommandolinje
Stasjonen var en del av Radiolaget som var en del av Sambandstroppen (SBTR) i Stabskompaniet (STKP), ett av tre kompanier i Den norske bataljonen i Libanon (Norbatt) som igjen inngikk i FNs fredsbevarende styrke i Libanon (Unifil). Sjefen for stasjonen, radiooffiseren, hadde vanligvis fenrik/løytnants grad. Det er noe usikkert om de tidligste kontingentene hadde egen radiooffiser. 

Bildet til høyre:
Radiotelegrafist Jan Tore Bjørge (t.v.) og radiotelegrafist Jan S. Krogh (t.h.) utenfor 
Radio Norge, Norbatt XXV.

Tilbake til toppen

Stasjonens beliggenhet og fysisk utforming
Lokaliseringen var i min periode på Vannhøyden i Ebel es-Saqi.  Stasjonen lå da like øst for befalsprefabene til Sambandstroppen. Stasjonen hadde i  kont. XIII eller XIV blitt flyttet dit fra et sivilt hus noen hundre meter lengre ned i gaten hvor den hadde vært liggende siden iallfall kont. V. Flyttingen førte i første omgang til bedre sikkerhet for telegrafistene, og ikke minst bedre antenne.
Operatørplassen og sender/mottaker var i sin helhet plassert inne i en konteiner med innvendig mål på ca. 3 x 2 x 2 meter. Konteineren var beskyttet med jord- og steinvoller fra alle sider. Mellom 1988 og 1990 var inngangspartiet blitt forsterket slik at døra inn til stasjonen ikke lenger lå ubeskyttet fra veien. Mellom konteineren og murveggen og bølgeblikktaket var det ca. 70 cm. 

Tilbake til toppen

Bilde over: Radio Norge ligger under den hvite hytta som står på taket av konteineren. Til venstre befalsbrakkene og til høyre radioantenna og ytterst i bildekant Rubbhallen som var sambandstroppens hovedlager.

Sambandstroppen lå her med både kontorer og forlegninger helt frem til omkring 1985 da man flyttet til prefaber på Vannhøyden.

Tilbake til toppen

I kontingent I foregikk radiotrafikken mellom Libanon og Norge fra mobile Landrover-jeeper med den kjøretøymonterte 400-watteren AN/GRC-106.

Tjenesten som telegrafist var krevende og interessant siden man ofte satt med en omfattende informasjon om mye av det viktigste som foregikk i det norske ansvarsområdet. I Norge fantes det en tilsvarende radiostasjon som vi hadde kontakt med og som koplet radiosamtalene til det norske telenettet.

Tilbake til toppen

Radio Norges oppgaver
Hovedoppgaven var å være hovedkommunikasjonslinjen mellom Den norske FN-kontingenten i Libanon og oppsettende enhet i Norge. I min periode lå den bl.a. på FDI4/IR4 på Onsrud. Radio Norge formidlet telefonsamtaler og radioteleksmeldinger, og kunne også kommunisere på telegrafi.  Bataljonen hadde også mulighet til sivilt telefonsamband gjennom FN-hovedkvarteret i Naqoura. Unifil hadde så vidt jeg husker både israelsk og libanesisk telefonnummer. Men det var det israelske som vanligvis ble brukt. Siden takstene var meget høye gikk praktisk talt alt samband over Radio Norge.
I tillegg til militær trafikk førte Radio Norge sivil radiotrafikk (telefonsamtaler og telegrammer) over Rogaland Radio.

Bildet til høyre: 
Jeg foran inngangspartiet 
til Radio Norge 1987/88.

Bildet over: Fra venstre radiomottakerpanel, felttelefonteleks 
fra BN-opsen, radioteleks og til høyre for meg radiosenderen.

Lydopptaket – som er autentisk og tatt opp på Bjørnøya – stammer fra 11. jan. 1986 kl. 1809 UTC da Norbatt kalte opp Rogaland (samtidig som «Black Queen» gjorde det samme) på kallekanal 821 og deretter ble tildelt arbeidskanal 813. 

Tidligere fikk soldater og befal ringe hjem over militært samband. Men ettersom noen hadde større behov enn andre, ble det besluttet å la denne trafikken gå over sivilt samband, samtidig som FN-personellet måtte betale temmelig dyrt for det.

«Norbatt» var som stasjon å betrakte som et skip med ca. 700 norske passasjerer. I realiteten var vi mer å betrakte som en kystradiostasjon med felttelefonsamband som med hensyn til kvalitet minnet mye om kortbølgesamband. Vi ekspederte telefonsamtaler fra Cheeba på grensen til Syria i øst, områdene ellers i Norbatt, Tibnin med Normaintcoy helt til Naqoura ved Middelhavet. Når radioforholdene ikke var helt topp kom personell inn fra de mer fjerntliggende posisjonene til velferdskontoret og stilte seg i kø for å ringe hjem. Folk ventet foran tv-en og så på flere uker gamle opptak fra NRK som var sendt ned på videokassetter eller leste gamle aviser hjemmefra.

I løpet av en helg kunne vi ekspedere over 100 sivile telefonsamtaler. Taksten var hele 22 kroner minuttet. I perioder med mye trafikk måtte vi begrense samtalens lengde til f.eks. 7 minutter, men det forekom at folk pratet i både 30 minutter og endog en time som da skulle kostet 1320 kr. (Men i slike tilfeller ga faktisk Rogaland radio en raus rabatt!).  Vi førte trekklistene over alle som ringte over oss og meldte inn til FO som trakk dette over lønnsseddelen til den enkelte.

Bildet over:  Dette var en vanlig arbeidssituasjon – felttelefonen i høyre hand  og Norge i venstre hand.  Ved å vende om på en del brytere og trykke inn en knapp i panelet til høyre koplet man sammen felttelefonlinjen med HF-senderen slik at abonnenten i Norge kunne snakke med FN-soldaten i Libanon.

En vanlig dag på Radio Norge hadde sine rolige stunder. Mens 4-1 kiosk ennå eksisterte omtrent rett over veien kunne vi stikke dit til Maria eller bestefaren hennes og kjøpe sjokolade eller noe å leske oss med. Eventuelt kunne vi bestille lefse som de kom med etter en stund. Lunsjen fikk vi i siestaen. Den kom brakt opp fra matsalen med en eller annen, gjerne troppsassen eller en av de andre telegrafistene. Etter ettermiddagsøkta var det ofte en rolig periode frem til folk skulle ringe hjem. Det var gjerne da vi fikk besøk på stasjonen. Frem til omkring 1989 var det ingen voller utenfor «huleåpningen» og man kunne sitte ute i sola og likevel høre om telefonen ringte eller teleksen begynte å gå etter oppkall fra Norge. Da kunne man sette stolen ute og gjerne ha litt soltjeneste.

Eventuelt kunne man skrive hjem. Det er skrevet mye om FN-Olas brevskriving. Det var gratis å sende uniformerte brev inntil ca. 10 gram hjem til Norge. Siden vi opplevde mye ble det skrevet en hel del. De der hjemme som ikke hadde den samme nærheten til begivenhetene var ikke alltid like oppglødd over brevstrømmen. Derfor var postleveransene viktige høydepunkt. Også på Radio Norge ble det nok skrevet mange brev hjem til mor og far, øvrige familie, slektninger, venner, kolleger, bekjente – og i desperasjon kanskje også til andre man hadde hørt om.

Etter avsluttet rogalandtrafikk rundt midnatt var det tid for regnskap over dagens trafikk som ble ført i egen logg. Deretter ble stasjonen ryddet hvis det var vaktskifte neste morgen. Batteriet ute i hula bak konteineren skulle sjekkes og gulvet inne vaskes. Det vanlige var å overnatte i radiostasjonen på en feltseng og i sovepose. Feltsenga tillot ikke at man rørte særlig mye på seg, iallfall ikke hvis man var over 80 kilo.  

Bildet over:  Telegrafist Peter A. Loch noterer i loggen på vakt på Radio Norge i Norbatt XX. Legg merke til AG-en og gru-en som henger på døra. For å lukke døra innenfra satte man geværet under dørhåndtaket.  Det passet akkurat.

Teknisk utstyr

Tilbake til toppen

Felttelefonnettet
Radio Norge hadde så vidt jeg husker direktelinje til:

Vi kunne på den måten kople f.eks. BN-sjef direkte til BN-veksler, noe som var nødvendig en sjelden gang når BN-veksleren ikke hørte at bataljonssjefen «ringte av» samtalen. (Husker du «Ferdig? Ferdig ferdig!»?) Muligens hadde vi direktelinje til befalsbrakken i sambandstroppen.

Tilbake til toppen

Bildet til høyre: Ola Christensen prøver den nye Radio Norge- boksen. (Blue Beret, nr. 3/1986.)
Tilbake til toppen

Arbeidsrutiner

Radiotelegrafistene gikk vanligvis 8-, 12- eller 24-timersvakter, alt etter tjenestens karakter og permsituasjon. Lengste vakt jeg hadde var på 72 timer. Dette skyldtes at grensen ved Metullah var stengt mens den ene kollegaen var på 60-timers perm i Israel, og den andre på ferie i Norge. (Da jeg kom av den vakten sov jeg i 16 timer.)
Vaktavløsning var normalt etter oppstilling om morgenen, kl. 16.00 på ettermiddagen og kl. 24.00 om kvelden (eller når vi hadde gjort oss ferdig med Rogaland-trafikken om kvelden).

Det var spesielt travle perioder når personell ble drept eller skadet, eller anspente situasjoner i felten. «Alle» i FO skulle informeres og deretter skulle alle nede hos oss ringe hjem og fortelle at de fremdeles var i live og i god behold.

Dagvaktene på Radio Norge var preget av mange telefonsamtaler med personalsaker mellom særlig S-1 eller ass S-1 og FDI4/IR4. Det var også en god del bestillinger av forskjellig utstyr og mye rutinetrafikk. Arbeidsdagen startet gjerne med sending av SITRAP (situasjonsrapport) fra Norbatt til Norge om morgenen. Meldingen kom ut av BN-teleksapparatet både på papir og på en hullperforert papirstrimmel. Når meldingen skulle sendes på radioteleksen ble strimmelen lagt inn på dette apparatet og apparatet leste da hullkodene som tegn, og meldingen ble på denne måten overført som sitor-signaler på kortbølgen.
Vi tok vare på teleksstrimlene i en uke og samlet dem i poser merket ukedagsnavnet. Ofte måtte meldingene sendes på nytt, både de som kom fra Norge og de som gikk til Norge.

Hyggelige meldinger kunne vi også bringe, som når en soldat kunne få vite at han var blitt far, men det forekom også at vi måtte formidle melding om dødsfall i familien. Tjenesten var meget variert. Vi hadde jo også soltjeneste, bartjeneste, gaupetjeneste (sitte i tilfluktsrom), jallamagetjeneste (på sykestua) og sidemannstjeneste (eskorte for enslig sjåfør). I tillegg forekom det nok at vi telegrafister deltok på patruljer og ordinær tjeneste.

Bildet over: (fra øverst til nederst):  Racal 1620 (1628?), Racal 1720 (1728?) senderens kontrollpanel, strømmåler og nederst (knapt synlig på dette bildet) de åtte utgangstrinnene.

Frekvensskifte ble foretatt meget ofte og vanligvis 5-10 ganger om dagen. Vi kjørte full dupleks og måtte derfor holde rede på både sendefrekvens og mottakerfrekvens. Vi hadde til disposisjon rundt 40 kanaler i alle band mellom ca. 6 og 28-29 MHz (og i tillegg alt fra 1-5 kHz både over og under!).  Mistet vi sambandet var rutinen å gå tilbake til forrige sendefrekvens; fikk vi ikke kontakt der heller skulle vi forsøke nestsiste frekvens. Oppkallingen forekom vanligvis på teleks (etter lengre opphold i trafikken), men også på telefoni (ved kortere pauser). Det var særlig om morgenen vi kunne få litt problemer med frekvensene pga. av endringer av de atmosfæriske forholdene gjennom natta. I perioder med mye lyn og torden måtte vi gå av lufta. I slike tilfeller ringte vi opp til Norge på telefon og gav beskjed. Telefon kunne vi også bruke når vi ikke maktet å få kontakt på annen måte, men var ytterst sjeldent aktuelt.

Tilbake til toppen

Bildet over:  Fenrik Morten Fossen sjekker strømforsyningen. Den stod under skrivebordet ved beina våre, og det hendte flere ganger at vi fikk oss en liten karamell når den fikk seg en overbelastning. 

Personell
Stasjonen var normalt betjent av tre eller fire telegrafister. Det forekom ofte at en eller to soldater uten radiotelegrafistbakgrunn ble brukt som operatører sammen med gnistene fordi det ble stadig vanskeligere å finne kvalifisert personell. Resultatet ble da ofte at disse operatørene rett og slett ikke fikk kontakt med Norge. I slike tilfeller ble gnistene tilkalt for å ordne opp. De kunne konstatere at problemene skyldtes at...: 
– operatøren gjennom hele vakten hadde «glemt» å notere både sende- og mottaksfrekvensene som var brukt;
– operatøren prøvde å få kontakt med Norge ved hjelp av teleksapparatet vi brukte mot BN-ekspedisjonen;
– det var lyn og torden ute (og de atmosfæriske forholdene nærmest umulige og livsfarlige mht. radiotrafikk);
– antennen ikke var tilkoplet;
– senderen ikke var slått på...
Sånn sett var det på høy tid at man gikk over til satelittsamband!
Liste over mannskap finner du på en egen side.

Bildet til høyre: Antenna vår var en 17-elements retningsstyrt yagi til en pris av 250.000 kr. Den stod  like bak radiostasjonen, mellom befalsprefabene og Refs Bar.  Her er en av oss på vei opp for å  skifte lyspære i toppen, mens løytnant Fjeldstad står nede på bakken og ser på.

Radio Norbatt
Nærradiostasjonen hadde formelt sett ingenting å gjøre med Radio Norge eller sambandstroppen.  Men siden dette også var en radiostasjon og siden vi formidlet nyheter og månedens dollarkurs fra Norge over den, bør den nevnes. 
Radio Norbatt sorterte under velferdskontoret og sendte på FM-båndet, 102 MHz tror jeg det var. Blant faste poster var dagens sitrap, nyheter fra Utenlandssendinga til NRK og ikke minst masse musikk.  Stasjonen bandt på mange måter bataljonen sammen og var meget populær. Mange dyktige platepratere tok sin tørn foran mikrofonen, noen med erfaring fra nærradioarbeid, men de fleste uten.
En viktig oppgave med Radio Norbatt var innsamlingsaksjonene til skadede FN-soldater. 
Radiostasjonen som ble brukt på Radio Norbatt skal være en ombygget mellombølgesender, og kom visstnok fra NRK Sameradio i Karasjok rundt 1981/82.
17. mai Norbatt XX fikk jeg ideen til en samsending mellom Radio Norbatt og Radio Domen i Vardø.  Vardøværinger fikk anledning til å sende hilsener til kjente i Libanon, mens soldater i Norbatt fikk sende hilsener til vardøværinger. Sambandet Norge - Libanon gikk selvsagt over oss på Radio Norge.

Bildet til høyre:
Vi hadde faktisk morsenøkkel i Libanon. Jeg var antakelig den eneste i mine kontingenter som brukte den til oppkall av Tuentangen og Rogaland en gang i blant. Til høyre det beste bildet jeg har av mottakerpanelet. Her kan de to mottakerne bare skimtes. Jeg tror det må ha vært Racal RA 1792. Helt nederst skimtes den blå chiffreringsenheten.

Tilbake til toppen

1. På Radio Norge lå en loggbok som strakte seg langt tilbake – helt til 1978 mener jeg. Vi førte i tillegg en trafikkdagbok som fort ble utskrevet. Men loggboken var interessant og beskrev til dels viktige hendelser som reparasjoner, endringer av teknisk utstyr og navnet på personellet på stasjonen etc.
   
2. Det hadde vært fint å fått en oversikt over tidligere mannskap ved Radio Norge. Send ditt navn og kontingent til radionorge@jankrogh.com og fortell gjerne litt om perioden.

Bildet til høyre: «Huskattene» våre må vi  ikke glemme. De tok seg av mus og rotter, og fikk matrestene våre som betaling.

Tilbake til toppen

Helt til slutt...

Bildet til høyre:
Noe antakelig alle eks-telegrafister fra Radio Norge kan underskrive på var kanskje noe av det «morsomste» med tjenesten på Radio Norge mens du var trøtt og gretten etter et døgn på vakt å bli igjen for å lete etter papirstrimmelen med den utrolig viktige meldinga  som obersten venta så j***** på og som BN-ekspedisjonen hadde somla bort, som Tuentangen ved «et uhell» hadde makulert,  og som alle visste at nettopp du hadde tatt imot og kvittert for!  
(Foto: John Arne Pedersen,  
Sambandstroppen, Norbatt XXV)

Tilbake til toppen