Sør-Libanon 1980

Av Bergsvein Vollan

Våren 1978 avtjente Frank Løkken (Norbatt IV) og jeg plikttjeneste på Heggelia etter å gjennomført Hærens Sambands Radioskole på Jørstadmoen. Da den første kontingenten i Norbatt skulle settes opp trengte de klasse A-telegrafister og vi mottok derfor hver vår forespørsel om å verve oss. Vi var begge 18 år og siden myndighetsalderen den gang var 21 måtte vi ut i telefonboksen for å ringe hjem og spørre om lov. Svarene var entydige - det ble NEI til Frank og NEI til meg. Men muligheten for å dra skulle komme senere. Da jeg i mars 1980 troppet opp på Sør-Gardermoen og var klar for Norbatt V, møtte jeg Frank som kom motsatt vei. "Ta med deg så mye brunost og Ali kaffe du kan klare å få med," rådet han meg "da blir du populær". Til gjengjeld fikk han låne bilen min for å kjøre hjem pikkpakket sitt.

Mannskapet på Radio Norge i Norbatt VI
Radio Norge i Norbatt VI: Foran fra v.: korp. Terje Olden og korp. Per Overelv, bak fra v. korp. Per T. Arning og korp. Bergsvein Vollan.
Radio Norge var på min tid beskyttet med sandsekker på to sider, en tredje side lå inntil et steinhus hvor man trente med vekter. Fasaden med inngangsdøra var ubeskyttet i likhet med taket. Sambandet mot stasjon Tuentangen i Norge foregikk for det meste med fjernskriver, men vi måtte ty til morsenøkkelen når forholdene var dårlige. Og det var et kjærkomment avbrudd fra den sedvanlige fjernskrivertikkingen. Vi kunne også formidle direkte kontakt mellom en soldat og hans familie når det forelå godkjente sosiale grunner. Dersom forholdene tillot det satte vi opp telefoni mot Tuentangen hvorpå de ringte opp vedkommendes families nummer og vi koblet ham gjennom.

Når jeg hadde hatt nattevakt likte jeg å få i meg frokosten grytidlig, slik at jeg kunne være klar i tilfelle obersten stakk innom. Han snakket med Forsvarets Overkommando i Oslo hver morgen, noen ganger via telefonlinje fra OPS'en, men ofte direkte fra Radio Norge. Jeg brukte å melde fra til Tuentangen at jeg gikk av nett i et kvarter for å hente frokost. Deretter iførte jeg meg vest og hjelm, åpnet døren, og ble møtt av en mektig lukt som det fortsatt sitter noen molekyler igjen av i nesen når jeg kjenner riktig godt etter. Det luktet Libanon; brent parafin fra kokeapparatene, støv fra gårdsrommene og veiene og ram dyrelukt fra geiter og esler. Jeg ruslet opp til Radio Unifil, den interne bataljonsradioen, og hilste på vakthavende før jeg begynte å rote frem mat og kaffe. Av og til vanket det et egg, men det hørte til sjeldenhetene.

Alle i Sambandstroppen var forlagt i sivile steinhus den gangen. Vi 4 på Radio Norge bodde i Grisebingen. Vi kunne rett som det var våkne opp om morgenen med en skorpion eller en velvoksen edderkopp på toppen av insektnettet, men det var forsåvidt greit så lenge de stoppet der. Ute i bakgangen hadde vi egen dusj, men vi måtte fyre opp under vannbeholderen i god tid på forhånd. En trapp førte opp til det flate taket og dette ble flittig brukt til solingstjeneste. Grisebingen dannet et av hjørnene i et lite gårdsrom og Revehiet, hvor Radio Unifil-gjengen bodde, et annet. I et tredje hjørne, vendt ut mot veien, lå troppsbaren. Et bordtennisbord var plassert under et takutstikk. Busker med fargerike blomster pyntet opp. Midt i gården hadde vi et åpent ildsted hvor vi av og til stekte en høne til kveldsmat. Alt i alt ble det liksom litt koseligere enn å bo i prefab. Tunets eier var Mr. Rhassi som holdt til i Beirut og bare stakk innom en gang i blandt for å sjekke ståa. Mr. Rhassi var en staselig kar, rak i ryggen, solbrun, hvitt hår og ditto bart. Alltid velkledd, i dress eller tradisjonell drakt. Han var høflig og reservert mot soldatene, men engelsken hans var tynn og det ble lite kommunikasjon utav det.

Tvers over veien bodde troppsbefalet og ikke så langt unna, ned en slak skråning, lå Radio Norge. Lengre ned i byen lå Plaata som huset linjebomsen og Skrops med ekspedisjonsfolkene.

Bak Grisebingen lå en hage som mr. Rhassi engang hadde opparbeidet. Nå var den i kraftig forfall, men frembragte fortsatt noen drueklaser og granatepler. Blandt villnisset fant jeg en formidddag to maiskolber som jeg ville prøve å koke møre. Jeg hadde aldri spist maiskolber, knapt nok sett en, og ante ikke hvor lang koketid de trengte. De så i hvertfall gule og fine ut. I god tid før lunsj helte jeg to vannflasker opp i kjelen og fyrte opp. Etter en time var vannet borte og maiskolbene fortsatt knallharde. To nye vannflasker ble skaffet til veie, og kokt bort. Fortsatt var kolbene harde. Jeg ga ikke opp før langt ut på ettermiddagen etter å ha gjort ytterligere innhugg i brettet med vannflasker, da kylte jeg kolbene tilbake dit hvor de kom fra og åpnet den tradisjonelle boksen med kjøttboller i tomatsaus.

Grisene i bingen var priviligerte og slapp mange av de sure jobbene fordi vi hadde ansvaret for radiostasjonen. Et par av kokkene fikk telefonsamtaler hjem mot at vi fikk ferskt oksekjøtt i retur. Vi fulgte ellers godt med på dollarkursen. Hver måned ble ny kurs sendt nedover til Paymaster fra Huseby via oss. Denne brukte å komme tidlig på ettermiddagen for å iverksettes neste dag. Hvis kursen da var synkende ift. den gamle så var de 3 som ikke hadde vakt, medbringende en fullmakt fra den som satt vakt, umiddelbart på plass hos Paymaster for å ta ut rause beløp i dollar.

---

Noen dager før julaften i 1980 ble det innført gul beredskap i Saqi. Vi måtte nå være forberedt på problemer og enhver befatning med alkohol var strengt forbudt. Uken før hadde kantineutsalget fått inn flere paller med norsk øl og akevitt i anledning julen. Og det ble en urolig jul. Alt vi gjorde var akkompagnert av de stadige artillerirundene og fjerne granatnedslag. Så en kveld ble døra vår slått opp med et brak, en av løytnantene løp rundt fra hus til hus med budstikken; rød beredskap. Alle måtte i hjelm og AG3 og komme seg ut i stilling i nærforsvarsområdene. Ingen informasjon ble gitt, det var bare å storme ut i mørket. For alt vi visste kunne kanskje israelittene akkurat da feie gjennom sjekkpostene i utkanten av byen. Vi ble liggende kanskje en times tid uten at noe skjedde. Fortsatt ingen informasjon om hva som hadde skjedd. Et par dager senere ble vi kommandert ned i gaupe (tilfluktsrommet). Til vår store lettelse skjedde ingen ting nå heller.

Fjerde juledag var det endelig over. De stridene partene hadde roet seg ned og grønn beredskap var igjen et faktum. Men, det var likevel noe som ulmet i troppen og ventet på å tyte ut. Det var kø utenfor kantineutsalget allerede da de åpnet. De mest ettertraktede varene, norsk øl og Prince-sigaretter, ble fort borte. Og om kvelden var det full fest over hele Sør-Libanon, vår troppsbar intet unntak. Det var noe som skulle ha sitt utløp og utskeielsene ville ingen ende ta. En av soldatene løp rundt med en godt ristet champagneflaske og dusjet alt som var av stjerneprydede gjester. En annen satt innerst i lokalet og fyrte av nyttårsraketter mot barkeeperen.

---

I løpet av mitt år i Libanon fikk jeg reist en god del, jeg passet på å benytte sjansen der den bød seg. En gang jeg var på et tjenesteoppdrag til Zahle ble vår UN-merkede blå-hvite Landrover stjålet. Vi satt på den lokale politistasjon i mange, mange timer, ble budt på kebab av politisjefen og utpå ettermiddagen fikk vi beskjed om at bilen vår var "løslatt". Arabisk forhandlingsteknikk hadde vist seg å gjøre jobben.

Velferdskontoret i Saqi arrangerte den klassiske bibelturen og hjalp til med lengre reiser. For rekreasjonsformål var også 60-timere i Netanya og Tel Aviv populære. I kjent Ola Dunk-stil startet mange drikkingen for tidlig og kom ikke lenger enn til grensebyen Qyriat Shemona før de måtte snu. 

Mine ferier bestod av et par 60-timere, en 5-dagers leave til Rhodos, en tur til Damaskus, en rekap-leave hjem, samt et økonomisk gunstig ferieopplegg til USA. Flyplassen i Beirut var inntakt den gangen og vi brukte alltid den når vi skulle reise til/fra Libanon. Min første reise ned i april 1980 skjedde med en Hercules. Jeg tror vi satt og humpet i hengekøyene våre i en 8-9 timer. Så var det å krabbe opp bak i en M-6 for å fortsette til Saqi.

Av og til ble det nødvendig å overnatte på et av Beiruts hoteller. Dette var en selsom opplevelse. De store hotellene i Beirut, som i årene før borgerkrigen hadde betjent anselige mengder turister som var kommet for å se Midt-Østens perle, var nå de reneste spøkelseshus. Personalet var der fortsatt, men gjestene hadde forlengst dratt hjem. En gang på Commodore satt jeg alene i en gedigen spisesal og glante rundt meg. På alle kanter, ved søyler og langs vegger og vindusrekker stod bord med hvite duker, men mitt var det eneste som var dekket. Etter å ha bestilt ble jeg igjen sittende å kikke og til slutt fikk jeg øye på en gjest til. I det duse ettermiddagslyset kunne jeg ikke engang se om han var sivil eller uniformert, så langt borte satt han.

---

Umiddelbart før Rhodos-turen skulle jeg ned til CP 5-5, Khardela Bridge. Oppdraget var av kort varighet, bare en ukes tid, og jeg skulle være patruljens sambandsmann. Jeg var egentlig skeptisk fordi det å komme seg gjennom enklaven på en noenlunde strukturert måte ikke var noen enkel sak. Det kaos og mangfold av instrukser, ordrer og kontraordrer som hersket her var kort og godt ubeskrivelig og vi måtte alltid regne med at det ville bli lagt kjepper i hjulene våre for å skape forvirring og forsinkelser. En to-timers kjøretur kunne like gjerne ta to dager hvis man hadde uflaks. Men det gikk forholdsvis greit og vi kom inn i irenes område. IrishBatt hadde rotet seg opp i problemer i forhold til de kristne styrkene, bl.a. skulle to soldater ha blitt drept noen uker i forveien. På grunn av alt dette bråket hadde nordmennene overtatt bemanningen av CP 5-5, 5-6 og 5-7 for en tid, for å forsøke å løse opp spenningen i området.

Da vi begynte å nærme oss 5-5 så vi konturene av Chateau Beaufort. Borgen er et kjent landemerke og ligger på en fjellkam høyt over Litani-dalen. Den ble bygd av bysantinerne på 300-tallet og restaurert av Sigurd Jorsalfar og hans korsfarere 800 år senere. Herfra kan man skue helt til Middelhavskysten i vest, til Israel i sør og til Syria i øst.

Vår misjon ved det øde Khardela Bridge var å kontrollere trafikken inn i FN-sonen. Vestsiden av elven var PLO-land, men Litanis rolige løp og de slake åsene på hver side ga et inntrykk av søvnig idyll. Selve leiren bestod av to pre-fab'er samt et lite observasjonstårn. Et par hundre meter lenger ned på veien var selve sjekkposten satt opp. Jeg hadde ikke bodd i pre-fab før, ikke vært på sjekkpost og følte meg grønn. Radioutstyret kjente jeg fra før, men jeg trengte likevel instruksjon om sambandsrutiner osv. Dette fikk jeg den første kvelden og om natten måtte jeg ta en firetimers økt i sjekkposten. HF-radioen ble stort sett brukt til å avgi kveldsrapporten til bataljonshovedkvarteret i Saqi. Ellers bare sporadisk, som f.eks. til spørsmål om nødvendige forsyninger inn til området. I tillegg hadde vakten i sjekkposten en liten radio som han brukte til å kommunisere med CP-sjefen og jeg hadde også ansvaret for at denne fungerte.

I Litani vasket vi av svetten om ettermiddagen og fanget skilpadder om kvelden. En av soldatene hadde lagt merke til at det hver morgen kom en villsvinflokk ned til elva, fra PLO-siden, for å slukke tørsten. Fire stykker av oss tente på ideen om å snike oss over elva grytidlig og legge oss i skjul bak noen steiner for å vente på grisene. Sersjanten hadde ingen motforestillinger og en morgen i fem-tiden var vi på plass. Vi ventet en drøy time før noe skjedde. Vi satt to mann i skråningen på hver side av stien, men vi skulle bare ta en gris. Huggtennene skulle bli flotte jakttrofeer mente vi og tilfalle den som løsnet det dødelige skuddet.

Da grisene endelig kom ventet vi til den første hadde passert oss med et par meter før vi knallet løs. Alle fire åpnet ild ned mot flokklederen og de siste 15-20 skuddene var fullstendig unødvendige. Avstanden var minimal så dyret døde antagelig etter de to første. De andre grisene illskrek og forsvant, ingen av dem hadde antydning til huggtenner. 

Samme ettermiddag dro jeg til Rhodos og skuddene ved Khardela Bridge ble heldigvis de eneste jeg løsnet i Libanon.

Tilbake til hovedsiden
Sist oppdatert: 03. februar 2005 08:49